UTSIKTEN: Dette er naturen Anna og William Singer jr. så fra Singerheimen, og som kunstnermannen malte i tretti år.
DEN AMERIKANSKE MALEREN I OLDEN
"Can we buy the whole valley?"
I 1913 slo et amerikansk millionærpar seg ned i Olden i Nordfjord. Hjemmet deres er nå blitt et museum utenom det vanlige.
Grusen knaser i det vi går ut av bilen ved det turkise herskapshuset fra 1921.
Så blir det stille. Ikke tom stillhet, men den typen der du hører elvesusen oppi dalen, en traktor i det fjerne, og bjelleklangen fra sauene som beiter på marken rett ved siden av.
Inne lukter det gammelt treverk og en søt duft av friske sommerblomster, plassert i vaser av forskjellige former og fasonger. Veggene i hovedhuset er pastellfarger av gult og grønt. Lyset kommer inn gjennom de små rutene i ett av de mange vinduene, og legger seg i firkanter på gulvplankene. Det var akkurat dette lyset vi hadde håpet på da vi planla fotograferingen av årets høstkolleksjon.
Du får sette deg i en dyp chesterfieldsofa. Du får drikke av tekoppene deres. Ingenting er satt frem for at det skal se gammelt ut. Det står der fordi det alltid har stått der.
Paret het Anna Brugh Spencer og William Henry Singer jr. Han var sønn av en stålmagnat i Pittsburgh, og skulle etter planen overta familieforretningen Singer Nimick & Co. Til farens store fortvilelse valgte han kunstskole i stedet.
INTERESSEN FOR FISKE FØRTE SINGER HIT
Det var en nordmann som brakte paret til Norge. Martin Borgord, utvandret fra Gaustdal, var Singers lærer på Pittsburgh Art Students League, og ble senere nære venner. I 1903 kom Singer til Norge for første gang, over Jotunheimen for å fiske, med Borgord som vert.
Fiskeutstyret hans står der ennå. Stengene. Snellene. Til og med glassene med reker, som han brukte til agn. De står urørt, over åtti år senere, og er blitt så gjennomsiktige at du ser rett gjennom dem.
OLDENELVA. Det var fisket som førte Singer hit i 1913. Moods of Norway® holder til i Stryn, kun tjue minutter unna. I august gikk vi i Singer sine fotspor og fotograferte høstkolleksjonen. Her er en av dressnyhetene i 100 % ull.
DET VAKRESTE STEDET PÅ JORD
Sammen med Anna og Martin hadde William Singer jr. reist rundt i Europa i flere år og lett etter et sted å trekke seg tilbake, finne roen og male. De hadde bodd i Paris, og i Laren i Nederland. Men de fant ikke det de var ute etter. Helt til de i 1913 kom tilbake til Olden for å fiske. Han så oppover Oldedalen, mot de bratte fjellsidene og grønne skråningene, og sa «This is the place!».
Kort tid etterpå satte paret i gang med å bygge seg et hjem. Huset, som de kalte Dalheim og som i dag heter Singerheimen, sto ferdig i 1921, og ble bygget for tre. William, Anna og Martin. Til slutt var det hele ti bygninger og over tretti ansatte som holdt det hele i gang.
KUNST ER IKKE BARE DET SOM HENGER PÅ VEGGEN
Singer var maler. Da er det lett å tenke at kunsten i dette huset er bildene.
Gå gjennom rommene og se etter i stedet. Fargene på veggene er nøye valgt. Mønsteret på porselenet. Hvor vinduene er plassert i forhold til lyset når lerretet skal males.
For oss ble huset mer enn en kulisse. Det ble en påminnelse om hvorfor farger, stoff og små valg betyr noe når klær skal fotograferes.
FARGENE I HUSET. Til venstre henger et innrammet bilde av en kvinne ved et piano, og fargene på vegg og dørkarm er de samme som da Anna og William bodde her. På ryggen står det Bondens Avling, med selvplukk av Victoria, Opal, Reeves og Mallard i hele september. Alle plagg fra høstkolleksjonen, The Singerheimen Collection, til Moods of Norway®.
SNØEN ER IKKE HVIT
Gå ut en dag i februar og se på snøen.
Den er ikke nødvendigvis hvit. Den er blå i skyggene, gul der sola treffer, og nesten rosa den siste halvtimen før det blir mørkt.
Det er dette lyset impresjonistene jaget etter. Monet malte den samme høystakken om og om igjen, til ulike tider på dagen, bare for å få tak i lyset før det forsvant.
Singer lærte mye av fargeteorien deres, men han ville det motsatte. Han var ute etter det som ikke forandrer seg. Så han malte stillheten.
Vinterbildene hans virker nesten ensfargede, blå og hvite, helt til du blir stående lenge nok foran dem. Da begynner fargene å skille lag. Han brukte ikke lang tid på hvert bilde. Han ble raskt ferdig, og begynte på et nytt.
FARGENE I HUSET. Til venstre henger et innrammet bilde av en kvinne ved et piano, og fargene på vegg og dørkarm er de samme som da Anna og William bodde her. På ryggen står det Bondens Avling, med selvplukk av Victoria, Opal, Reeves og Mallard i hele september. Alle plagg fra høstkolleksjonen, The Singerheimen Collection, til Moods of Norway®.
BETALTE BØNDENE FOR AT TRÆRNE SKULLE FÅ STÅ
Han kalte trærne i Oldedalen for kameratene sine, og betalte bøndene for å la være å hogge dem. De står ensomme og forvridde, men klamrer seg fast til de bratte fjellsidene.
Bildene fikk navn som «Evig is», «Majestetisk natur» og «Guds gåve». Mennesker og dyr var nesten aldri med. Det var roen han var ute etter, og den forsvinner i det noen går inn i bildet.
DRØMMEN VAR Å BLI KONSERTPIANIST
Før hun giftet seg, skulle Anna Brugh Spencer bli konsertpianist.
Det ble hun aldri, men hun spilte i timevis på flygelet i stuen.
Anna drev huset med fast hånd og noterte forbedringspunkter i en skrivebok hver eneste dag. Hun broderte initialene sine inn i dukketøyet. Hun ga økonomisk hjelp til dem som trengte det, og delte ut to hundre julegaver til familiene i Olden hvert eneste år.
HAGEN. Fjorden ligger rett nedenfor, og været skifter fortere enn du rekker å hente jakke. Strikket genser i 100 % ull. Teen serveres ute når været tillater det.
FLYGELET SOM IKKE KOM LANDEVEIEN
Det er lett å glemme, når du står i stua og ser på et flygel, en himmelseng og ett av de titalls porselensservisene, at ingenting av det kunne kjøres hit.
Fjorden var veien på denne tiden. Alt som skulle inn i huset kom sjøveien og ble losset på kaia nede i bygda. Flygelet. Sengene. Glasset til verandaen. Kassene med porselen.
Og så måtte det opp den lange grusbakken.
Det var harde kår i Olden på den tiden. Lite penger i bygda, og lang vei til alt.
FEMTEN TIMER I BÅT VAR FOR LANGT
Det var ikke hverdagskost at styrtrike amerikanere flyttet til landsbygda i Nordfjord, men paret satte dype spor etter seg i Olden.
I 1924 gikk Singer inn med penger for å få startet arbeidet på veien. Anlegget ga arbeid til folk gjennom hele tjue- og trettiårene, og Singer endte med å betale halvparten av regningen. Veien sto ferdig i 1936, og kong Haakon kom til åpningen den 23. juni.
Og da Singer fikk vite at folk måtte bruke femten timer med båt til Florø for å komme seg til sykehus, syntes han det var for langt. Sykehuset på Nordfjordeid sto ferdig i 1936, med det beste og nyeste av utstyr, på hans regning.
William gikk gjennom korridorene og hengte opp sine egne bilder, og satte frem kunst han hadde kjøpt. På denne måten ville pasientene ha noe å glede seg over mens de ventet.
Både Anna og William fikk kongens fortjenestemedalje for sitt samfunnsengasjement. I dag ligger de i mausoleet på eiendommen, bare noen meter fra atelieret.
LUKTEN AV NYSTEKT BRØD LENGE FØR GJESTENE STÅR OPP
Klokka seks tennes lyset i kjøkkenvinduet.
Det er det eneste som lyser i hele huset. Utenfor er dalen fortsatt grå, elva høres tydeligere enn den gjør senere på dagen, og det ligger dugg på vinduet.
Inne står Johanne og baker surdeigsbrød til frokost.
SØSKENFLOKKEN. Johanne, Harald, Kristin og Sverre Øye Rustøy driver Singerheimen gjennom sommermånedene. Her er de i klær fra høstkolleksjonen til Moods of Norway®. Sverre var tilbake i sin faste jobb da vi var på besøk.
I 2023 tok de fire søsknene over den daglige driften av huset. Johanne, Harald, Sverre og Kristin Øye Rustøy. De er studenter til daglig, og hadde ingen erfaring med å drive gjestgiveri.
Halv ni står frokosten klar. Ferskt brød, smør og kaffe. Når søskenflokken er kommet, samles de på kjøkkenet, fordeler oppgavene og gir hverandre et klapp på skulderen før dagen begynner.
Er det fint vær blir det hvite duker på bordene ute i hagen. Etasjefat med nystekte rundstykker med laks og stryneskinke nederst, varme scones i midten, søte kaker øverst. Teen kommer i kanner. Fjellet står rett bak, ofte med et skydekke som ligger halvveis nedover siden.
Nå er det søskenflokken på fire som tenner lyset i vinduet til Anna og William, hver morgen klokken seks, fra juni til august. Så blir det stille igjen, og herskapshuset fra 1920-tallet står og venter på neste sommer, slik det har gjort i hundre år.
AFTERNOON TEA. Bordene ute og inne dekkes slik hver sommer, med hvite duker og etasjefat. Alt bakes fra bunnen av på kjøkkenet i kjelleren på Singerheimen. Strikk og skjorte fra høstkolleksjonen, The Singerheimen Collection.
Moods of Norway® · Instagram @moods.no · Facebook /moodsofnorway
Gla’ helsing frå fagre Stryn.